Goodwill no more

Først: AIDS-tre! Jeg vet det ser ganske bra ut her, men det er sykt. Et sykt, sykt tre.

Tror du ikke vaskemaskinen gikk til helvete? Jo. Akkurat da jeg nesten ble glad fordi jeg hadde vaskemaskin der jeg ville ha den og masse vann, funker den ikke. Den tar inn såpe og vann, klokka stopper, no more. Sentrifugeringen høres ut som en kastrering uten bedøvelse, og klærne lukter gamle sokker når de er ferdig. Det burde ringt en bjelle for lenge siden når jeg tenker meg om.

Ellers: Enya leker daglig med chæsten, Micke (og Mio henger på).


Veronica banker alle i Monopol

Veronica feirer seg selv med muffins

Enya hjelper Jaqueline på kjøkkenet
...og koser sofaen.

Dagens fine: Vi var ute i skogen klokken 10 i dag morges. Det var litt dugg i luften, og dråper på bakken. Nesten høst i vakker vestlandsskog. Fint. Finfint.

Hurrahurra!

Overskriften er dedikert til min kjære pappa som fyller... var det ikke 28? år i dag. Hurrahurrahurra og kos deg. Spis kake!

Og litt hurra til meg. I dag har jeg hentet pakke! Full av mat til en sulten student. Tusen takk :)
I gangen i dag fant jeg...Nesten en halv sko...
Noen mistenksomme biter...
En snau halv sko...En enda snauere halv sko...En labbis på diett...Og to hunder som ser mistenksomt skjønne ut.

Go kveld i stogo

Her brusar og brakar og knakar i fjellom og li. Og regnet er på gli.
For de fisefine på det fjerne østland som ikke skjønner di'lekta mi, så regner det. Det regner noe voldsomt akkurat nå. Og lyner og tordner. Og bles. Lyn og torden kommer samtidig, og når en befinner seg mellom fjell på vestlandet i slikt vær; da er det ikke alltid like gøy å være Enya-benja. Hun klarer seg stort sett fint, men det er tryggest på fanget. Eller under dyna til mamma.

Det har vært en travel uke uten tid til blogging. Det har vært mye innføring i rutiner. Og det har stort sett gått i kenneljobbing, trening, jobbing på hundekurs og tur. Litt mat nå og da, også selvsagt. Enya er sliten etter å lekt med nye shæsten sin, Micke. En supersøt Border Collie som er like glad i å løpe som Enya.

Tenkte jeg skulle prøve å få tatt noen bilder av Enya i action på agility-banen. Eller film. Hun er underholdning på svært høyt nivå :)

Bare mamma

Nå har vi vært ute for å prøve skogen og agilitybanen. For å få litt stillhet tok jeg ikke med meg telefonen, og da jeg kom tilbake hadde jeg ikke ett, ikke to, ikke tre, ikke fire, ikke fem og heller ikke seks, men syv ubesvarte anrop fra mamma i tillegg til fire meldinger.
"Fant du IKEA? Går det bra?"
"Kan du gi et livstegn fra deg?"
"Hva er det som skjer? Hvor er du? Har det skjedd noe?"
"Kan du ringe?"

Jeg må huske å spise sunt - 5 om dagen. Ikke glemme å mate Enya. Huske at butikken er stengt i morgen. Planlegge middag. Ikke rote fordi rommet er lite. Ta vitaminer. Spørre andre hvis jeg lurer på noe. Være forsiktig. Spise sunt - 5 om dagen. Drikke masse vann. Ikke glemme Enya.

(Sånn mamma, da har jeg skrevet huskelapp til meg selv her)
:)

Final countdown

Nå er det kort tid igjen. Så kort at jeg ikke tør telle dager. Og mellom alt jeg graver ned meg selv i, tenker jeg: Hva har jeg gjort og hvordan skal dette takles? Kommer jeg til å dø? Liksom?
Det er litt som å komme hjem fra dyrebutikken med bare Guppy-hanner, når det var meningen at fem av de seks skulle være hunner. Det blir ikke noe årnings med bare hanner. Eller som å skulle rydde hele Afrika for miner. Hvor skal man begynne?
Eller som å stå ved et stup. Eller, nei, nå skal jeg gi meg.

Men jeg skal seriøst flytte hjemmefra. Ut å flakse i den store verden med 30 laken i banken, tupp i rompa og ut med vinga. Også flakser man for harde livet med det man har og håper på å ikke deise i bakken for å bli nabokattens middag. Skjønneru?

Panikkangst går fra panikkangst til panisk panikkangst.

Det nærmer seg

Panikk!
For noen måneder siden, akkurat i det jeg innså at allmenn påbygg på Hellerud ikke kommer til å vare for alltid (selvom det har føltes sånn til tider), skjønte jeg at jeg ikke hadde noen plan for neste år.
Inn på samordna opptak sine hjemmesider og huke av på random studieønsker. Tjohei. Og det er livet mitt liksom? En mandelstang fra Freia og jeg, jeg som når det kommer til slike gravalvorlige besluttninger blir utilregnelig i gjerningsøyeblikket, hadde bestemt mitt liv og min skjebne.
Neineinei.
Ikke mere fordi jeg må. Jorden rundt i seilbåt fristet, men med tanke på mine kunnskaper om navigasjon og båt, så... nei.
Nei, sånn seriøst. Jeg ville drive med hund. Interessen stikker dypere enn at de har fin pels og er søte når de er valper. Jeg ville ha en dypere innføring i Canis Lupus Familiaris. Imponert nå?

Noen søk på nettet og konklusjonen var vel mer eller mindre at hund ble deltid med kursing i helger og jobbing ved siden av. Men det var liksom ikke ånkli, ikke sånn jeg ville ha det. Jeg ville ha hund på heltid.
Og tata, etter tips fra bekjente om "noe Fjellanger eller noe borti Bergen", ble det søking på google (min nye BFF) og noen dager og telefonsamtaler senere var søknaden sendt. Magen sa de påfølgende dager at dette var noe jeg ville. Telefon. Fly. Intervju. Fly. Tre dager. Telefon. Hurra!

Om en drøy måned drar jeg. Flytte hjemmefra liksom. Sånn på årntli. Kjøpe mat selv, vaske klær og passe på meg selv. Hvorfor betaler vi skatt og hva er selvangivelse? Hvorfor det?

Panikkangst.