torsdag 22. april 2010

Variabel forsterkning = død?

Nei, ikke oppmerksomhetssøkende atferd.

Avstandskommando er noe jeg ser mange sliter med på stevne, inkludert meg selv. I ca to år har jeg revet meg selv i håret, og ikke forstått hvorfor atferden ble dårligere og dårligere. Jeg hadde gjort alt etter boka; etablert kommandoer, flyttet meg gradvis fra hunden osv. Når atferden "satt" satte jeg den på varierende forsterkningsskjema og tenkte: "Nå blir det bra!". Også gikk det motsatt vei. Etter mye tenking på dette gikk jeg noen skritt tilbake i treningen og satte hunden tilbake på kontinuerlig forsterkningsskjema (for et drøyt halvår siden), og så en stor bedring. For et par stevner siden fikk vi jo til og med 10 på øvelsen!
I går satt jeg og leste i "Ikke skyt hunden" av Karen Pryor da det gikk opp et lys for meg. I boken står det:
"Det eneste tilfellet der man ikke skal gå over til variabel forsterkning etter innlæringsfasen er når atferden innvolverer en eller annen form for problemløsning eller test.(...) I diskriminasjonstester (...) må også individets atferd forsterkes for hver riktige respons slik at man er sikret stadig informasjon om hva oppgaven går ut på."
Hvorfor har ingen fortalt meg dette før? Det er få ting som er artigere enn å få "vitenskapelig bekreftet" sine teorier :)

Så, folkens! Kom dere ut og tren avstandskommandering med lommer fulle av pølsebiter.
Enya begynner å få herlig fotarbeid på avstanden. Skal få tatt video av det så dere får se.

onsdag 21. april 2010

Momenttrening mot klasse 3!

Nå som vi har bestemt oss for å starte i klasse 3 neste gang, har vi begynt å jobbe med momenter vi møter på i klassen. Det er et ganske stort skille mellom klasse 2 og 3, så jeg har her muligheten til å lære inn mye nytt på nye måter. Jeg har begynt i det bitte små, og vi jobber med posisjonsendringer på stedet. Jeg har fått en veldig fin sitt fra stå med 100% låste bakbein ca 80-90% av gangene. På stå fra dekk kan jeg kommandere på 4-5 meters avstand, og alle fire beina forholder seg fryste. Grundig arbeid lønner seg! For å opprettholde en god avstand må jeg ha kontinuerlig belønning (se forøvig "Ikke skyt hunden!" s. 42), og takk og lov for MannersMinderen min når vi skal begynne å jobbe på lang avstand.
Ruta har vi jobbet med siden Enya var liten, riktignok bare "på gøy" sånn når vi følte for det, men føler likevel dette har gitt oss en diskriminasjonsfordel mtp. ruta og frem til kjegle. Musematten bruker vi fortsatt, da hun har hatt en tendens til å trekke mot høyre i ruta. Denne skal snart klippes mindre og mindre, jeg må bare finne ut at Enya har en forståelse for midten først.
Fri ved foten vår merker jeg blir bedre og bedre jo eldre Enya blir. Jeg kan nå gå mye lengre uten belønning enn hva jeg kunne før (opptil 2-3 ganger så langt). Jeg kan gå rette strekker med ett tempo i ca 100 meter med full fokus uten lyd. Dette kunne jeg bare drømme om for et år siden. Jeg passer likevel på å variere belønningen min veldig, og prøver å unngå i aller høyeste grad å "krysse grensa".
Innkallingen har jeg så vidt begynt å baklengskjede, og det virker som om det skal gå greit.
Neseprøvene tror jeg skal gå bra så fort jeg får dyret til å skjønne at man skal stoppe før neseprøvene, ikke i dem. Hun søker bra, smaker ikke og tygger minimalt (tror jeg har sett noe). Jeg må slutte å belønne opptak, så hun faktisk kommer inn på plass for avelvering. Lurer på om jeg skal trene dette som eget moment før jeg setter det sammen?
Tro det eller ei, men vi jobber med helhet også: å få bikkjeskinnet til å holde kjeft mellom øvelsene. Calm submissive Enya, fikk du med deg det? ;)
PuppyEnya med happyfacen sin :)

mandag 19. april 2010

Les!

Hundesport er endelig her igjen. I denne utgaven har Gry Løberg skrevet to meget gode artikler: "Hvordan finne et godt hundekurs eller god hundetrener" og "Treningsmetoder og hundevelferd". Gry innehar meget solid teoretisk og praktisk kunnskap innen hund, treningsmetoder og atferd, og har lang erfaring med problematferd hos hund.

Jeg (og Enya) oppfordrer alle til å lese disse artiklene, og å følge rådene som blir gitt i dem.

lørdag 17. april 2010

Klassevinner NKK Hordaland 2010

Stevnet skulle være ute. Ja, ute, i Bergen, i april. Vi ankom en time før vi skulle i ringen, og tenkte at: "Nå har vi jo bra med tid til å varme opp og alt!". Så tuslet vi rundt ute, men noen lydighetsring var ikke å finne. Så kom det en mann (som sikkert synes jeg så litt lost ut), og lurte på om vi lette etter LP-ringen. Han sa han trodde det var flyttet inn. Så da gikk vi inn for å spørre, men nei, lydigheten skulle være ute. "Eeh, ved noen tennisbaner og litt forbi ved en annen bane eller noe." Okei, ut igjen. Gå gå gå. Ingen ring. Inn igjen. Lydigheten var flyttet inn. Inn i hallen med hund og bur og bag og meg. Når vi hadde slept og kravlet oss hele veien bort til ring 15, innerst i hallen, forbi Cockere med PetFlex på øra, Beardiser med pudder på tæra og strup og "NEI!" og "SITT!", innså jeg at det fantes ingen mulighet overhode til å varme opp inne i hallen. På grunn av antallet mennesker, kg pels, bur, spray, kammer og renneløkker som jevnt skulle fordeles utover x antall kvadratmeter. 20 minutter til klassen vår skulle i ringen, og jeg bestemte meg for å gå ut for å varme opp. Så da var det å slite seg gjennom kaoset nok en gang, for skarve 10 minutters oppvarming blandt røykere og ferdigdømte hunder. Superopvarming! Så var det igjennom kaoset for tredje gang, og inn i ringen.
Så, NKK: Tusen takk for god skilting, god informasjon og god plass.
Uansett, vi gikk inn i ringen med håp om lykke, og jaggu ble det ikke nok et opprykk, gullmerke og klassevinner LP2 NKK Hordaland 2010. Heia Ennisbennisfrennistennissokk!

lørdag 10. april 2010

Det e løye å sogla

Takk Jacqueline for overskrift. Jeg fant ikke på no sjæl.

Her gåre mot lysere tider, og det er helt ubeskrivelig fantastisk. Agilitytreningen har tatt seg opp for fullt etter at gradestokken har krøpet over 10 nesten hver dag. Enya er helt sykt god, og jeg stemmer fortsatt for at vi skal gå konkurranse. Jeg og Ennis, Lone og Egil, Jacq og Fly, og Kine og Frost. Foreløpig er det bare jeg og Enya som har lyst. Og Egil litt, men han er ikke helt sikker ennå.
Jeg bestilte for noen dager siden Palisades Pack, kløven fra Ruffwear (tusen takk mamma! :) ). Enya gleder seg veldig til den kommer, hun har sagt hun skal ha Frost og Egil oppi der.

Holder for tiden på med opptaket til instruktørutdannigen, etter å ha gått 7 moduler på Fjellangers hundeeierskole. Har igjen en del småting som må på plass før opptaket begynner på mandag, samtidig som jeg så vidt kjenner litt på nervene. Så om en uke er opptaket ferdig, og hører du ikke noe, trenger du ikke spørre :) Går det bra, får du det sikkert med deg.

Helgen begynner i morgen tidlig, og selvom jeg egentlig har veldig mye å gjøre står både spor, agility og lydighetstrening på planen. Det er også mulig at vi skal gå stevne 17./18. april, men det står og faller på noen ting som må avklares først. Blir det stevne, får du sikkert høre om det også :)

fredag 2. april 2010

Blodsportrening

Endelig er snøen mer eller mindre helt borte her i Bergen, og det betyr oppstart av sportrening for fullt. Vi tenkte vi skulle prøve noe helt nytt i år: blodspor. Ingen av oss har noe erfaring med dette fra før, så her gikk det utelukkende på hell og lykke. Første tanke var: hunden må koble blod med belønning. Derfor la vi opp et lite spor tett i tett med blod med belønning i enden. Jeg viste hunden sporet og gav sporkommando samtidig, og jaguu trur du ikke bikkjeskinnet slo på nesa. Tre-fire repetisjoner med dette, og dyret var klar for langspor. Vi la opp flere spor, med minkende intensitet i blodet. Sporene var 80-100 meter lange, og vi varierte hvor vi gikk inn i sporet. Til slutt gikk dyret spor hvor det var 5-10 cm mellom bloddryppene, og med vinkel. Halvannen time med dette, også bar det avgårde til lydighetstrening i ridehallen. Man har da ikke Border Collie for ingenting!


Superdoopertrooperbelønning til slutten av sporet må man ha. Våtfor er fint fordi det også kan deles opp og legges i sporet som variabel belønning i tillegg til jackpoten på slutten.


Man trenger selvsagt blod for å blodspor. Femmåtjue kroner på Lagunen.

Blodet fylles på halvlitersflaske og i korken slår man hull med spiker og hammer.

Belønning i enden. Våtfor med blod på.

Enya er i slaget, og mamma holder følge så langt hun kan.

Å gå i vinkel er ikke noe problem. Her gjelder det holde tunga rett i munnen og unngå å forsterke snarveier.

Også må man ha noen å sove oppå når man kommer hjem fra trening. Tante-Lone passer bra til dette mener Enya.