Nå er det kort tid igjen. Så kort at jeg ikke tør telle dager. Og mellom alt jeg graver ned meg selv i, tenker jeg: Hva har jeg gjort og hvordan skal dette takles? Kommer jeg til å dø? Liksom?
Det er litt som å komme hjem fra dyrebutikken med bare Guppy-hanner, når det var meningen at fem av de seks skulle være hunner. Det blir ikke noe årnings med bare hanner. Eller som å skulle rydde hele Afrika for miner. Hvor skal man begynne?
Eller som å stå ved et stup. Eller, nei, nå skal jeg gi meg.
Men jeg skal seriøst flytte hjemmefra. Ut å flakse i den store verden med 30 laken i banken, tupp i rompa og ut med vinga. Også flakser man for harde livet med det man har og håper på å ikke deise i bakken for å bli nabokattens middag. Skjønneru?
Panikkangst går fra panikkangst til panisk panikkangst.
lille søte :-)
SvarSlettDu overlever nok, skal du se.
SvarSlettMen du kommer til å begynne å titte på prisene på butikkhylla... :)
Du er så søt, snuppelupp :-) Det kommer til å gå helt fint skal du se.. Eneste problemet er oss som kommer til å savne deg veldig!!
SvarSlettDette klarer du så fint det er jeg helt sikker på.Skulle det alikevel vise seg at det ikke var helt sånn du ville ha det, ja så er det en fjellvett regel som heter:Det er ingen skam og snu. Vi ønsker deg masse lykke til og vil følge med i bloggen din:)
SvarSlettStor klem
Wenche og Oskar
Dette er jeg helt sikker på at du kommer til å klare og det neste året komer til å bli helt supert:)
SvarSlettKlem fra fam Normann