Det nærmer seg

Panikk!
For noen måneder siden, akkurat i det jeg innså at allmenn påbygg på Hellerud ikke kommer til å vare for alltid (selvom det har føltes sånn til tider), skjønte jeg at jeg ikke hadde noen plan for neste år.
Inn på samordna opptak sine hjemmesider og huke av på random studieønsker. Tjohei. Og det er livet mitt liksom? En mandelstang fra Freia og jeg, jeg som når det kommer til slike gravalvorlige besluttninger blir utilregnelig i gjerningsøyeblikket, hadde bestemt mitt liv og min skjebne.
Neineinei.
Ikke mere fordi jeg må. Jorden rundt i seilbåt fristet, men med tanke på mine kunnskaper om navigasjon og båt, så... nei.
Nei, sånn seriøst. Jeg ville drive med hund. Interessen stikker dypere enn at de har fin pels og er søte når de er valper. Jeg ville ha en dypere innføring i Canis Lupus Familiaris. Imponert nå?

Noen søk på nettet og konklusjonen var vel mer eller mindre at hund ble deltid med kursing i helger og jobbing ved siden av. Men det var liksom ikke ånkli, ikke sånn jeg ville ha det. Jeg ville ha hund på heltid.
Og tata, etter tips fra bekjente om "noe Fjellanger eller noe borti Bergen", ble det søking på google (min nye BFF) og noen dager og telefonsamtaler senere var søknaden sendt. Magen sa de påfølgende dager at dette var noe jeg ville. Telefon. Fly. Intervju. Fly. Tre dager. Telefon. Hurra!

Om en drøy måned drar jeg. Flytte hjemmefra liksom. Sånn på årntli. Kjøpe mat selv, vaske klær og passe på meg selv. Hvorfor betaler vi skatt og hva er selvangivelse? Hvorfor det?

Panikkangst.