Nå er det kort tid igjen. Så kort at jeg ikke tør telle dager. Og mellom alt jeg graver ned meg selv i, tenker jeg: Hva har jeg gjort og hvordan skal dette takles? Kommer jeg til å dø? Liksom?
Det er litt som å komme hjem fra dyrebutikken med bare Guppy-hanner, når det var meningen at fem av de seks skulle være hunner. Det blir ikke noe årnings med bare hanner. Eller som å skulle rydde hele Afrika for miner. Hvor skal man begynne?
Eller som å stå ved et stup. Eller, nei, nå skal jeg gi meg.
Men jeg skal seriøst flytte hjemmefra. Ut å flakse i den store verden med 30 laken i banken, tupp i rompa og ut med vinga. Også flakser man for harde livet med det man har og håper på å ikke deise i bakken for å bli nabokattens middag. Skjønneru?
Panikkangst går fra panikkangst til panisk panikkangst.
mandag 27. juli 2009
fredag 3. juli 2009
Det nærmer seg
Panikk!
For noen måneder siden, akkurat i det jeg innså at allmenn påbygg på Hellerud ikke kommer til å vare for alltid (selvom det har føltes sånn til tider), skjønte jeg at jeg ikke hadde noen plan for neste år.
Inn på samordna opptak sine hjemmesider og huke av på random studieønsker. Tjohei. Og det er livet mitt liksom? En mandelstang fra Freia og jeg, jeg som når det kommer til slike gravalvorlige besluttninger blir utilregnelig i gjerningsøyeblikket, hadde bestemt mitt liv og min skjebne.
Neineinei.
Ikke mere fordi jeg må. Jorden rundt i seilbåt fristet, men med tanke på mine kunnskaper om navigasjon og båt, så... nei.
Nei, sånn seriøst. Jeg ville drive med hund. Interessen stikker dypere enn at de har fin pels og er søte når de er valper. Jeg ville ha en dypere innføring i Canis Lupus Familiaris. Imponert nå?
Noen søk på nettet og konklusjonen var vel mer eller mindre at hund ble deltid med kursing i helger og jobbing ved siden av. Men det var liksom ikke ånkli, ikke sånn jeg ville ha det. Jeg ville ha hund på heltid.
Og tata, etter tips fra bekjente om "noe Fjellanger eller noe borti Bergen", ble det søking på google (min nye BFF) og noen dager og telefonsamtaler senere var søknaden sendt. Magen sa de påfølgende dager at dette var noe jeg ville. Telefon. Fly. Intervju. Fly. Tre dager. Telefon. Hurra!
Om en drøy måned drar jeg. Flytte hjemmefra liksom. Sånn på årntli. Kjøpe mat selv, vaske klær og passe på meg selv. Hvorfor betaler vi skatt og hva er selvangivelse? Hvorfor det?
Panikkangst.
For noen måneder siden, akkurat i det jeg innså at allmenn påbygg på Hellerud ikke kommer til å vare for alltid (selvom det har føltes sånn til tider), skjønte jeg at jeg ikke hadde noen plan for neste år.
Inn på samordna opptak sine hjemmesider og huke av på random studieønsker. Tjohei. Og det er livet mitt liksom? En mandelstang fra Freia og jeg, jeg som når det kommer til slike gravalvorlige besluttninger blir utilregnelig i gjerningsøyeblikket, hadde bestemt mitt liv og min skjebne.
Neineinei.
Ikke mere fordi jeg må. Jorden rundt i seilbåt fristet, men med tanke på mine kunnskaper om navigasjon og båt, så... nei.
Nei, sånn seriøst. Jeg ville drive med hund. Interessen stikker dypere enn at de har fin pels og er søte når de er valper. Jeg ville ha en dypere innføring i Canis Lupus Familiaris. Imponert nå?
Noen søk på nettet og konklusjonen var vel mer eller mindre at hund ble deltid med kursing i helger og jobbing ved siden av. Men det var liksom ikke ånkli, ikke sånn jeg ville ha det. Jeg ville ha hund på heltid.
Og tata, etter tips fra bekjente om "noe Fjellanger eller noe borti Bergen", ble det søking på google (min nye BFF) og noen dager og telefonsamtaler senere var søknaden sendt. Magen sa de påfølgende dager at dette var noe jeg ville. Telefon. Fly. Intervju. Fly. Tre dager. Telefon. Hurra!
Om en drøy måned drar jeg. Flytte hjemmefra liksom. Sånn på årntli. Kjøpe mat selv, vaske klær og passe på meg selv. Hvorfor betaler vi skatt og hva er selvangivelse? Hvorfor det?
Panikkangst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)