søndag 14. februar 2010

Fremovertanker

I går gikk Enya og jeg stevne. Med 170 poeng og 4,5 poeng unna å vinne klassen, kom all treningslyst og motivasjon tilbake. Jeg meldte oss på stevne i sta, 17. og 18. april. Det blir klasse 2 en gang til, men bare for å få fatt i gullmerket. Tanken var egentlig å starte i klasse 3, men ting blir ikke alltid som man har planlagt. Blandt annet var jeg for fem minutter sikker på at jeg var på god vei til å frishape Enya til å rulle rundt - men den gang ei. Det viste seg at jeg hadde shapet henne til å ligge nesten på rygg, med nesetarget på sengebeinet mitt. Jeg prøvde å få henne til å ligge midt på gulvet, men "Hallo! Man kan jo ikke ta nesetarget på senga mens man ligger på ryggen hvis man ligger halvannen meter unna senga!"
Men det blir klasse 3 i løpet av året, det kan jeg garantere. Da slipper vi hvertfall denne evige dekk under marsj (det er bare sitt under marsj, neseprøver og rutesending liksom...).
Dessuten ser jeg veldig frem til snøen smelter, da blir det blodsportrening for fullt! Hvis vi jobber hardt og iherdig, kanskje vi kan bli konkurranseklare i løpet av sommeren? Det hadde vært supergøy. Bare det å få prøve seg i en gren med en utradisjonell rase (i den grenen) hadde vært knallgøy.

Vi var 4,5 poeng unna seier i klassen. God dammit. Fire og et halvt pittelite poeng. Hadde bikkja lagt seg på dekk, hadde det vært i boks! Men vi er fornøyde sånn all over. Det bør vi være, med tanke på at det er den beste klasse 2 vi har gått noen gang. De som kjenner oss, vet at vi har slitt voldsomt med lyd på fri ved fot. I går kom ikke lyden før hopp over hinder. I går fikk vi bevis på at det lønner seg å trene konsekvent og målrettet! Vi har gått masse fri ved fot med rolige belønninger på trening. Jeg har alltid gått ved en vegg, og så fort det kommer en lyd fra Enya, har jeg stilt med inntil den med min venstre side. Da mister hun muligheten til å oppnå belønning, og dette skjønte hun fort. Jeg kan nå kjøre lange, fine fri ved fot på trening, og i går funket det bedre enn på lenge. På trening skiller hun også mellom dekk og stå under marsj, og det var en hårsbredd om å gjøre i går. Irriterende, men sikkert fortjent. Nå er motivasjonen tilbake på topp, og jeg vet nøyaktig hva jeg har å trene på! Tusen takk til Vigdis som "tvang" meg til å melde meg på :)

1 kommentar:

  1. Gleder meg til å se dere 17 og 18! Da blir det gullmerke:)Forøvrig er jeg med på blodspor!

    SvarSlett