søndag 21. mars 2010

onsdag 3. mars 2010

Lyd til fortvilelse

Lyd hos hunder er naturlig, men kanskje ikke alltid like ønskelig. Hvertfall ikke i LP-ringen.

De som kjenner Enya og meg, vet at vi har slitt med lyd siden dagen hun tok sitt første skritt i fri ved fot. Vår fri ved fot ble trent inn hjemme på stuegulvet, og mitt uerfarne sinn tenkte "Ha, det trener vi bort på en halvtime ved en senere anledning." Der har jeg svelget mer enn en kamel. Har man først fått lyd, så har man lyd.

Etterhvert fikk jeg beskjed om at dette måtte bort, om jeg hadde planer om å entre konkurranseringen, med påfølgende råd om å si "nei", "hysj" og å klemme rundt snuta når lyden kom. Sammen med rolige belønninger, gav dette noe reduksjon i bjeffingen, men jeg var aldri komfortabel med metodene som ble foreslått, og gikk derfor aldri helt inn for å bruke noen av de. Jeg fikk her virkelig oppleve at "alle i nabolaget" har gode løsninger på problemer med hunden din.

Jeg begynte som kjent på Fjellanger som praktikant i august 2009, og her fikk jeg en dypere forståelse for læringspsykologi. Jeg fant fort ut at måten jeg måtte løse lydproblemet mitt på, var å fjerne noe hun synes var gøy/noe hun ville ha. Fordi jeg hadde levd med lyden i over et år, visste jeg nøyaktig hvor og når den kom, og hva som utløste det. For det første har Enya en så høy forventning om belønning når vi går fri ved fot. Derfor måtte jeg tone ned litt på belønningen, og kun bruke mat som forsterker. All form for lek var forbudt da hun har en tendens til å ta av fra 0 til 100 på 0,1 sekund så fort jeg sier noe som kan gi en antydning om at det kanskje skjer noe med fart og spenning i! Det var altså litt om hvordan jeg skal belønne ønsket atferd (stillhet i posisjon med kontakt).

Men hva gjør jeg når bjeffingen først oppstår? Fordi denne atferden er så selvforsterkende, vil den ikke dø ut ved hjelp av ekstinksjon (tro meg, jeg "prøvde" jo dette i over et år). Atferden måtte derfor utsettes for straff, og jeg snakker her selvsagt om den negative typen.
Å gå fri ved fot er nøkkelen til å oppnå belønning i denne settingen, og jeg måtte derfor ikke la henne få muligheten til å gå fri ved fot når bjeffingen kom.
Dette var forsåvidt greit, men hvordan løse det i praksis? I begynnelsen fikk jeg hjelp av gode treningsvenner til å holde båndet. Så fort lyden kom, ble hun "tauet" vekk fra min venstre side. Jeg begynte med å gå korte avstander (1 meter) og belønne stillhet etter gitte avstander. Når jeg gikk over til å trene dette selv, passet jeg på å gå nære vegger, så så fort lyden kom, kunne jeg ta et skritt tilbake og stelle meg inntil veggen med min venstre side. Trente jeg uten vegg i nærheten, satte jeg meg ned på huk (for man kan jo ikke sitte i utgangsttiling når mamma blir gal og setter seg på bakken). Ved å være konsekvent på dette, fikk jeg raskt se gode resultater. Jeg kan nå gå lange strekninger uten noe lyd, og stevnet vi gikk 13.02 på Askøy, var det første stevnet hvor jeg gikk inn i ringen og følte meg trygg på å ikke få lyd under fri ved fot.